Å leve videre, uten å bli den samme

Til Mia

Kroppen min vet

før jeg gjør det.

Den våkner tyngre disse dagene,

noe forteller fra innsiden –

dette er ufattbart.

Ni år, sier kalenderen.

Men kroppen teller ikke sånn.

Den teller i savn,

ofte i stillhet,

i øyeblikk

der du nesten er her.

Jeg har lært meg å gå videre,

men jeg blir aldri den samme.

Verden er ikke den samme uten deg.

Jeg har deg med meg hver dag.

Du lever i meg.

Noen dager er sorgen der

uten at jeg forstår det.

Som et teppe

jeg ikke orker å legge fra meg.

Jeg mister deg

igjen og igjen.

Men jeg mister deg

aldri helt.

Så jeg lar kroppen huske.

Jeg lar savnet få plass.

Og jeg hviler

i kjærligheten

som fortsatt er her.