Midt i juli – og midt i livet

Det høres kanskje litt rart ut, men jeg liker faktisk å jobbe i juli.

Mens mange nyter ferien, opplever jeg at hverdagen får en litt annen rytme. Det er færre mennesker på toget, tempoet kjennes roligere, og selv om vi er få på jobb og har nok å gjøre, er stemningen god.

Det aller beste er kanskje følelsen når arbeidsdagen er over. Sommeren er fortsatt der. Lyse kvelder, varm luft og følelsen av at dagen ikke er brukt opp. Det er fortsatt tid til en tur, en kveld med familien, en stund på yogamatta eller bare å sitte ute og nyte roen.

Jeg gleder meg selvfølgelig til min egen ferie når den kommer. Men jeg har også lært at jeg ikke trenger å vente på ferien for å ha det godt. De små pausene i hverdagen betyr ofte mer enn vi tror.

Kanskje er det nettopp det sommeren minner meg om – at ro ikke alltid handler om å ha fri. Noen ganger handler den bare om å være litt mer til stede i dagene vi allerede lever.

Det er ofte ikke de store opplevelsene jeg husker best. Det er de små øyeblikkene som setter seg.

Jeg har lenge hatt lyst til å besøke Ekebergrestauranten, og denne uken passet det endelig. Jonna og jeg – to arbeidsdamer, mor og datter – tok oss en sommerkveld sammen. Ingen stor anledning, bare noen timer med god mat, fine samtaler og utsikt over Oslo.

Det fikk meg til å tenke på hvor lite som egentlig skal til. Vi trenger ikke alltid en lang ferie eller en stor opplevelse. Noen ganger er et par timer sammen med et menneske vi er glad i mer enn nok.

Det er slike stunder som minner meg om å stoppe opp. Om å være til stede akkurat der jeg er. Jeg tror det er noe av det yogaen har lært meg – å legge merke til de små øyeblikkene som allerede finnes, i stedet for alltid å vente på de store.

Kanskje er det nettopp disse små pustepausene som gjør den største forskjellen.

Vi snakker ofte om ferie som tiden da vi skal hente oss inn igjen. Når vi endelig får fri, skal vi slappe av, puste ut og ta vare på oss selv.

Men jeg tenker jo at vi trenger små pustepauser hele året. Ikke bare når kalenderen sier ferie.

For livet skjer jo nå. Midt i arbeidsukene, mellom gjøremålene, på toget til jobb, rundt middagsbordet eller på en sommerkveld med utsikt over byen.

Jeg øver meg på å ikke utsette roen til «senere». Ikke vente til alt er gjort, eller til jeg har fri. For sannheten er at det alltid vil være noe som skal ordnes, planlegges eller gjennomføres.

Det handler det ikke om å finne mer tid, men om å være litt mer til stede i den tiden vi allerede har.

For meg er det nettopp det en pustepause er. Et øyeblikk der jeg senker skuldrene, trekker pusten litt dypere og minner meg selv på at dette øyeblikket er en del av livet.

Det er kanskje derfor Tove og jeg har skapt Pustepause.

Vi ønsker å invitere til en halv dag hvor du kan legge hverdagen litt til side. En dag uten krav om å prestere eller være noe for andre. Gjennom yoga, pust, avspenning og gode samtaler håper vi å skape et rom hvor du kan lande litt – og bare være.

Vi tror ikke at noen få timer kan forandre livet. Men vi tror de kan minne oss på noe viktig: hvordan det føles å være til stede, kjenne ro i kroppen og ta vare på oss selv. Og kanskje er det akkurat den følelsen vi ønsker å ta med oss videre inn i hverdagen.

Jeg gleder meg til min egen ferie når den kommer. Men akkurat nå er jeg også takknemlig for dagene slik de er – for lyse sommerkvelder, små pustepauser og for at Tove og jeg får skape dette sammen.

Kanskje har du også lyst til å gi deg selv en pustepause i høst?

💛 Pustepause – 11. oktober

Du finner mer informasjon og påmelding her: https://www.lunloyoga.online/pusterommet-karin-tove

Og hvis du har lyst, anbefaler jeg også å lese Toves fine blogginnlegg om retreatet her : http://supertove.blogspot.com/2026/07/pustepause-en-miniretreat.html

Jeg ble så glad da jeg leste hennes tanker om hvorfor vi gjør dette sammen.

Sommeren fortsetter, og det gjør hverdagen også. Begge deler har sin verdi.

Jeg skal fortsette å nyte de lyse kveldene, de små pustepausene og gleden over å være til stede – enten jeg er på jobb, på yogamatta eller sammen med menneskene jeg er glad i.

Kanskje er det nettopp de små øyeblikkene som gjør den største forskjellen.

Jeg håper vi sees på Pustepause 11. oktober.

💛 Varm hilsen

Karin