Å vende innover når alt utenfor er kaos

Verden kjennes ofte for mye.

Nyheter som roper. Meninger som krasjer. Krig, maktspill, uro.

Noen dager setter det seg rett i kroppen før jeg rekker å tenke.

Yoga har lært meg noe helt grunnleggende:

Jeg kan ikke kontrollere verden – men jeg kan vende tilbake til meg selv.

Til kroppen.

Til pusten.

Til her og nå.

For meg har dette ikke kommet naturlig – jeg har måttet øve, igjen og igjen, på å bli i kroppen når jeg helst vil flykte. Flykte inn i tankene, bort fra det som kjennes, bort fra uroen.

Når jeg legger meg på matta, lukker øynene og lar bevegelsene være myke, nesten usynlige, skjer det noe.

Nervesystemet får beskjed: Du er trygg nå.

Det er langsomheten som gjør jobben.

Stillheten.

De små bevegelsene som nesten ikke synes – men som kjennes.

Jeg kjenner hvordan jeg lander. Ryggraden. Pusten som bølger.

Tankene roer seg ikke fordi jeg tvinger dem – men fordi kroppen får plass.

Kroppen lyver ikke

Nyheter kan forvirre. Ord kan manipulere.

Men kroppen lyver ikke.

Den vet når det er for mye.

Den vet når jeg trenger pause, støtte, stillhet.

I yoga øver jeg på å lytte.

Ikke prestere.

Ikke fikse.

Bare være.

Noen ganger kommer tårer.

Andre ganger en dyp ro jeg nesten hadde glemt fantes.

Et anker i urolige tider

For meg er yoga ikke et treningsprogram.

Det er et anker.

Når verden kjennes utrygg, minner praksisen meg på at jeg har et hjem.

I kroppen.

I pusten.

I øyeblikket som er akkurat nå.

Og kanskje er det nettopp dette som er motstand i vår tid:

Å ta vare på nervesystemet.

Å velge nærvær fremfor konstant alarm.

Å stå stødig i seg selv – selv når verden vakler.

Kanskje trenger du det samme som meg akkurat nå.

Et sted å lande.

Et øyeblikk uten krav.

🌙

Takk for at du er her.

Karin 🌿