top of page

Hvordan finne rom for yoga – når livet allerede er fullt

Jeg tror mange tenker at yoga krever mye.

Tid. Stillhet. Et eget rom.


Men sånn er ikke livet.


Det er fulle dager.

Mennesker. Samtaler. Ansvar.

Noen dager går jeg rett fra en travel dag i salongen, med mange inntrykk og mye ståing, og kjenner at hodet fortsatt går – selv om kroppen er sliten.


Det er da jeg minner meg selv på noe viktig.


Yoga handler ikke om å få til noe.

Det handler om å komme litt hjem i seg selv.



Midt mellom to kunder


Noen ganger står jeg der, vasker hendene, ser meg selv i speilet et lite sekund.

Før jeg går videre.

Da tar jeg ett rolig pust.

Lar skuldrene synke litt.

Kjenner føttene mot gulvet.

Det tar kanskje ti sekunder.

Men det gjør at jeg møter neste menneske litt mer til stede.

Og meg selv litt mer samlet.

Det er også yoga.



Yoga i hverdagen


Yoga trenger ikke være en hel time på matta.

Noen ganger er det bare et lite valg.

Å puste før du svarer.

Å kjenne etter før du sier ja.

Å legge merke til hvordan kroppen faktisk har det.

Roen kommer ikke fordi livet blir stille.

Den kommer når vi stopper opp – midt i det som er.


En liten invitasjon


Kanskje du kan prøve dette denne uken:


Én gang om dagen – stopp opp.

Tre rolige pust.

Kjenn føttene dine mot underlaget.


Ikke for å gjøre det perfekt.

Men for å lande litt.


I timene mine jobber vi nettopp med dette.

Å finne ro midt i hverdagen.

Ikke vente på at alt skal bli mindre travelt først.


Du trenger ikke være myk.

Du trenger ikke ha erfaring.


Du kan komme akkurat som du er.


Og så begynner vi der 🌿



Karin 🌞



 
 
 

Siste innlegg

Se alle
Å vende innover når alt utenfor er kaos

Verden kjennes ofte for mye. Nyheter som roper. Meninger som krasjer. Krig, maktspill, uro. Noen dager setter det seg rett i kroppen før jeg rekker å tenke. Yoga har lært meg noe helt grunnleggende: J

 
 
 
Å leve videre, uten å bli den samme

Til Mia Kroppen min vet før jeg gjør det. Den våkner tyngre disse dagene, noe forteller fra innsiden – dette er ufattbart. Ni år, sier kalenderen. Men kroppen teller ikke sånn. Den teller i savn, ofte

 
 
 

Én kommentar


Tove Hansen
Tove Hansen
18. feb.

WOW! DETTE. Dette treffer meg sånn, Karin. Så takknemlig for at du har begynt å blogge! Klem fra Tove.

Lik
bottom of page